Kompetanse

Direktekrav mot underleverandør - Ny avgjørelse fra Høyesterett

I en nylig avsagt dom i Høyesterett fikk en totalentreprenør ikke tillatelse til å fremme direktekrav mot konkursrammede prosjekterende arkitekts underleverandører. I en entrepriseavtale der motparten går konkurs eller kommer i andre vesentlige økonomiske problemer, aktualiseres spørsmålet om et krav kan fremmes direkte overfor motpartens underleverandør dersom denne underleverandøren har begått feilen som kravet bygger på.

En rett til å gå direkte på en underleverandør kan være avtalt mellom partene, men dersom avtalen ikke inneholder bestemmelser som regulerer dette, oppstår spørsmålet om man etter ulovfestede entrepriserettslige regler likevel kan rette sitt krav direkte mot underleverandøren.

I saken, som konkret gjaldt rehabilitering av juridisk fakultet ved universitetet i Oslo, uttalte Høyesterett at det ikke er grunnlag for å fastslå noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Dersom dette ikke er avtalt mellom partene må direktekravsadgangen vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Entreprenøren som hadde fått oppdraget med å rehabilitere den såkalte midtbygningen på juridisk fakultet hadde inngått en NS 8402-kontrakt med et svensk arkitektfirma, Bright Arkitekter AB. Kontrakten inneholdt ingen bestemmelser som vedrørte direktekrav. Ved utførelsen av kontrakten benyttet Bright delvis underleverandører gjennom andre selskaper i Bright-gruppen. Entreprenøren anførte at det var begått feilprosjektering av en av underleverandørene. Problemet var at Bright Arkitekter i mellomtiden hadde gått konkurs. Entreprenøren fremmet derfor et krav direkte mot underleverandøren, som bestred at det forelå noen mulighet til å fremme et slikt krav ettersom det ikke var avtalt en slik adgang.

Både tingretten og lagmannsretten hadde fastslått at det ikke forelå adgang til å fremme et krav direkte mot underleverandøren i denne saken. Høyesterett er delt i synet på saken, og bruker mye plass på å diskutere tidligere rettspraksis. Flertallet på tre dommere innrømmer at adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet basis står noe sterkere nå enn for 20 år siden, men at det fortsatt ikke eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Det som synes å ha utslagsgivende vekt for flertallet av dommerne i Høyesterett er at man som profesjonelle parter må ha et bevisst forhold til valg av kontraktstype, og at man må ta konsekvensen av å ha gjort et tilsynelatende bevisst valg om å benytte en bransjestandard som NS 8402. Resultatet er dermed at man i et slikt tilfelle ikke kan innfortolke en rett til å fremme direktekrav dersom det ikke er eksplisitt avtalt.

Kontraktskjedene blir ofte komplekse i entrepriseforhold, samtidig som det kan være stor økonomisk risiko for de involverte partene. Praktisk sett belyser dommen viktigheten av å være bevisst når man velger kontraktsform, også når det gjelder valg mellom ulike standardkontrakter som er vanlige i bransjen. Allerede under kontraktsforhandlingene bør partene kartlegge risikoen for oppgjør ved eventuelle feil i byggeprosessen og hvordan denne risikoen bør fordeles.  

Dommen i sin helhet kan leses her: https://lovdata.no/pro/#document/HRSIV/avgjorelse/hr-2018-2256-a 

FREDRIK ALVER

Advokat

Dato skrevet 03.01.2019 08:47.Endret 03.01.2019 08:49.

ØYSTEIN SKURDAL

Advokat

Dato skrevet 03.01.2019 08:47.Endret 03.01.2019 08:49.

alver_nettside_logoer-01.svg  alver_nettside_logoer-02.svg